Fakta om skvallerkål
Skvallerkål (Aegopodium podagraria) er en flerårig plante i skjermplantefamilien som kan bli opptil én meter høy. Den har karakteristiske trekoblede blader med tannete kanter, og de hvite blomsterskjermene, som blomstrer fra juni til september, mangler både storsvøp og småsvøp. Skvallerkål sprer seg raskt gjennom sitt vidt forgrenede rotsystem, som består av krypende jordstengler med mange utløpere. Hvert skudd kan produsere opptil 2800 frø, som ytterligere bidrar til spredningen.
Navnet “Aegopodium” kommer fra gresk, hvor “aigos” betyr geit og “podos” fot, som henviser til formen på bladene. “Podagraria” stammer fra latin og betyr gikt, noe som peker mot plantens historiske bruk som medisin for å lindre urinsyregikt.
Skvallerkål finnes naturlig i løvskogsområder i Mellom-Europa og ble trolig innført til Norden i middelalderen som en medisinplante. I dag er den utbredt i Norge og anses som et problematisk ugress i hager og parker. Med sitt tette bladverk kveler skvallerkål lett annen undervegetasjon, og i løpet av en vekstsesong kan ett individ dekke opptil tre kvadratmeter.
Bekjempelse av sSkvallerkål
Skvallerkål er kjent som et hardført ugress som er krevende å bli kvitt på grunn av sitt omfattende rotsystem. Hvis en rotstump etterlates i jorden, kan den utvikle seg til en ny plante, noe som gjør mekanisk fjerning utfordrende. Det finnes likevel flere metoder som kan bidra til å redusere veksten og kontrollere spredningen av skvallerkål.
Mekanisk bekjempelse
1. Oppgraving
En effektiv metode for å bekjempe skvallerkål er å grave opp hele rotsystemet. Siden jordstenglene sprer seg vidt og gror dypt, er det viktig å grave minst 30–40 cm ned i bakken og forsiktig fjerne alle rotstykker. Området bør kontrolleres gjennom hele vekstsesongen for å identifisere nye skudd, som også må fjernes. Det kan være nyttig å sikte jorden gjennom et trådnett for å fange opp alle resterende røtter.
2. Dekke med duk eller plast
Skvallerkål er avhengig av lys for å overleve, så en effektiv metode for bekjempelse er å dekke det infiserte området med en ugjennomsiktig duk eller svart plast. Dette forhindrer lys i å nå planten, noe som fører til at røttene gradvis svekkes. For best resultat bør området være dekket i minst ett år.
3. Hyppig klipping
En annen metode er å systematisk klippe ned de nye skuddene hver uke i vekstsesongen. Denne metoden kan brukes på mindre områder eller under hekk og busker, hvor det er vanskelig å grave. Ved å kontinuerlig klippe ned skuddene, forhindrer man planten i å samle energi, noe som gradvis svekker rotsystemet.
Forebyggende tiltak
Etablering av gresskant
For å hindre skvallerkål fra å spre seg til uønskede områder, kan man etablere en bred gresskant langs bed og hekk. Gresset bør klippes jevnlig, noe som holder skvallerkålen i sjakk og hindrer at den sprer seg via utløpere.
Avgrensningsplater
Ved å grave ned tynne plater av plast eller metall langs tomtegrenser eller i utsatte områder, kan man effektivt hindre skvallerkålens rotsystem fra å trenge inn i nye områder. Platene bør plasseres minst 40 cm dypt for å fungere som en effektiv barriere.
Dette bør unngås
- Ikke fræs jorden: Fræsing deler opp røttene i mindre biter som raskt kan vokse til nye planter, noe som kan gjøre problemet verre.
- Unngå å kompostere skvallerkål: Røttene er svært hardføre og kan begynne å vokse på nytt hvis de komposteres.
- Kontroller nye planter: Hvis du mottar planter fra andre hager, undersøk røttene nøye for å unngå uønsket spredning av skvallerkål og andre flerårige ugress.
Voksesteder
Skvallerkål trives best på næringsrik, fuktig jord i halvskygge, men den kan også klare seg i solrike områder. I Norge er den mest utbredt i lavlandet, fra Sørlandet og opp til Troms, med spredte forekomster i Finnmark. Skvallerkål finnes ofte i hager, parker og langs bekker og skrotemark, der den kan danne store bestander som dekker bakken i et tett teppe.
Skvallerkål trives spesielt godt på steder med jevn fuktighet og god tilgang på næring. Under optimale forhold kan den dekke store områder på kort tid, og den foretrekker miljøer som ligner dens opprinnelige habitat i skogkledde områder i Mellom-Europa.
Anvendelser av skvallerkål
Til tross for at skvallerkål anses som et ugress, har planten flere bruksområder. Unge blader og skudd er rike på vitamin C og har en mild, syrlig smak som minner om selleri. Bladene kan spises både rå og tilberedt, og i eldre tider ble skvallerkål dyrket i klosterhager for sine medisinske egenskaper.
Skvallerkål som mat
Skvallerkål kan brukes i en rekke retter, spesielt om våren når bladene er lysegrønne og har en mild smak. Eldre blader kan bli beske og bør derfor unngås i matlaging.
Matlagingstips
- Supper og Gryteretter: Tilsett unge skvallerkålblader i supper, gryteretter og stuinger for en frisk smak. Bladene kan også brukes sammen med brennesle som en vitaminrik ingrediens.
- Salater og Pesto: Bruk skvallerkål i salater eller som base i en pesto sammen med olivenolje, nøtter og ost.
- Garnityr og Dekor: Skvallerkålens blomster har en mild smak og kan brukes som garnityr i salater eller på kaker.
Medisinsk bruk av skvallerkål
I middelalderen ble skvallerkål brukt som en medisinsk urt mot blant annet gikt og revmatisme. Bladene inneholder flere aktive stoffer, inkludert flavonoider, furanokumariner og fenolsyrer, som gir planten betennelsesdempende og urindrivende egenskaper.
Tradisjonelle behandlingsmetoder
- Te av Skvallerkål: En te laget av unge blader kan drikkes for å lindre symptomer på urinsyregikt og andre revmatiske lidelser. For å lage te, bruk to teskjeer tørkede blader i en kopp kokende vann og la det trekke i ti minutter.
- Kompress for Hudproblemer: Bladene kan også knuses og brukes som kompress på hudbetennelser, sår, forbrenninger og insektstikk.
- Fotbad for Trøtte Føtter: Et sterkt uttrekk av skvallerkålblader kan tilsettes i fotbadvann for å gi en beroligende og lindrende effekt for trøtte og hovne føtter.
Skvallerkål er dessuten kjent for å være antibakteriell og kløedempende, og den kan brukes i forbindelse med hemoroider og åreknuter.