Berberis (Berberis vulgaris), også kjent som surbær, er en tornete busk som trives i Norge og har mange bruksområder. Den har en lang historie som pryd- og nytteplante i Europa, men dens rolle som mellomvert for soppen svartrust har påvirket dens utbredelse.
Fakta om berberis
Vitenskapelig navn: Berberis vulgaris
Familie: Berberidaceae (berberisfamilien)
Høyde: Opp til 4 meter
Blomstringstid: Mai-juni
Frukt: Røde, avlange bær som er rike på C-vitamin
Kjennetegn: Tre-delte, 1-3 cm lange torner, gule blomster i hengende klaser
Berberis stammer fra Sør- og Mellom-Europa, Anatolia og Kaukasus, og har naturalisert seg i store deler av Nord-Amerika og deler av Norden, inkludert Norge. Den har blitt en velkjent busk i norske hager og naturområder.
Beskrivelse
Utseende og vekst
Berberis er en løvfellende busk som kan bli opptil fire meter høy. Den er tettvokst og har grå bark med gule og sterkt aromatiske grener. Torner som er 1-3 cm lange sitter i grupper på tre langs greinene, noe som gjør busken svært tornete og godt egnet til hekk.
Blomster og bær
Berberis blomstrer med gule, skålformede blomster i mai-juni. Blomstene dufter sterkt og samles i hengende klaser på opptil 20 blomster. På sensommeren utvikler busken glinsende røde, syrlige bær som ofte blir hengende utover høsten.
Blader
Bladene til berberis er grønne, ovale og skarptannede. De får ofte en vakker gul til rød høstfarge før bladfallet.
Voksesteder
Naturlige habitater
Berberis er tilpasset vekst på tørr jord og finnes naturlig i skogkanter, på berg og i lavlandet, spesielt på Østlandet og nordover til Trøndelag. I Norge er den ikke opprinnelig viltvoksende, men har blitt innført som hage- og prydplante. Siden har den forvillet seg til naturområder.
Jord- og lysforhold
Berberis foretrekker godt drenert, nøytral eller litt sur jord (pH 5,5-7). Den trives i solrike omgivelser, men kan også vokse i halvskygge. Busken er svært tilpasningsdyktig, og takler en rekke norske klimaforhold.
Planting av berberis
Berberis plantes ofte som hekk eller solitærbusk i hager. På grunn av sine skarpe torner kan den brukes som en naturlig barriere i hagen.
Forberedelse og planting
For best resultat plantes berberis på et solrikt sted med godt drenert jord. Ved planting av hekk bør buskene ha god plass til å vokse seg tette. Vanning er viktig i de første ukene for å sikre god etablering.
Frøsåing og formering
Berberis formeres lettest med frø, som kan sås om høsten for å dra nytte av vinterens kuldeperiode. Når frøene spirer på våren, kan de enkelt pottes om eller plantes direkte ut.
Stell av berberis
Berberis krever lite vedlikehold, men regelmessig beskjæring og generell stell kan sikre at busken holder seg sunn og tett.
Beskjæring
Beskjæring utføres best på våren, før ny vekst begynner. Busken tåler hard beskjæring, men hansker og tykke klær er nødvendige på grunn av tornene. For å unngå overvekst fjernes gamle eller døde grener.
Vanning og gjødsling
Berberis er tørketolerant, men unge planter trenger ekstra vanning i tørre perioder. Gjødsling er sjelden nødvendig, men et lag kompost på våren kan være fordelaktig.
Skadedyr og sykdommer
Berberis er motstandsdyktig mot de fleste skadedyr og sykdommer, men kan angripes av meldugg og bladlus. God luftsirkulasjon rundt plantene kan redusere risikoen for soppinfeksjoner.
Forveksling
Berberis kan forveksles med lignende busker, som japanberberis (Berberis thunbergii). Japanberberis har kortere blader og mindre blomsterklaser, men brukes ofte i norske hager på grunn av sin immunitet mot svartrust.
Kjennetegn for å skille berberis vulgaris
Den klassiske berberis (B. vulgaris) kjennes lett igjen på sine tre-delte torner, røde bær og kraftige, hengende blomsterklaser om våren. Japanberberis og andre varianter har ofte mer kompakte former.
Anvendelser
Berberis har flere bruksområder, både som matkilde og innen medisinske anvendelser.
Medisinske anvendelser
Rotbarken fra berberis inneholder alkaloidet berberin, som kan ha bakterie- og soppdrepende egenskaper og brukes i tradisjonell medisin mot fordøyelsesproblemer og leverplager. Berberis brukes også innen homeopati for behandling av urinveisplager og leverproblemer.
Kulinariske anvendelser
De sure bærene har en frisk smak og brukes i matretter, spesielt i det iranske og afghanske kjøkkenet. Tørkede bær er kjent som zereshk og er vanlige i risretter. Friske bær kan også lages til syltetøy eller saft.
Bruk som fargeplante
Den gule roten og veddet til berberis gir en naturlig farge som tidligere ble brukt til å farge tøy. Fargestoffet gir en klar gul nyanse og har historisk vært viktig i håndverk og tekstilproduksjon.
Hagebruk og prydplante
Berberis plantes ofte som hekk på grunn av sin tette vekst og torner, som beskytter mot uvedkommende. Busken gir også gode skjulesteder for småfugler, som ofte bygger reir i de tornete greinene.
Ofte stilte spørsmål om berberis
Er berberis giftig?
Ja, alle deler av berberisbusken, unntatt bærene, inneholder giftige stoffer som kan forårsake magesmerter og diaré hvis de inntas i store mengder. Berberin, et alkaloid i planten, kan være giftig i høye doser.
Hvilken type berberis er best for hekk?
Japanberberis (B. thunbergii) er mest populær som hekk i Norge, da den er immun mot svartrust, som kan skade korn. Den klassiske berberis (B. vulgaris) har vært mindre brukt på grunn av risikoen for å spre svartrust.
Hvorfor ble det forbudt å plante berberis i Norge?
Berberis vulgaris er mellomvert for soppen svartrust (Puccinia graminis), som kan angripe korn og ødelegge avlinger. Fra 1916 ble det forbudt å plante berberis i Norge, men forbudet har senere blitt opphevet for noen arter.
Kan man spise berberisbær?
Ja, berberisbærene er spiselige og svært rike på C-vitamin. De er sure og kan brukes i syltetøy, saft og som krydder i matretter.