Fakta om storklokke
- Norsk navn: Storklokke
- Vitenskapelig navn: Campanula latifolia
- Familie: Klokkefamilien (Campanulaceae)
- Høyde: 60–120 cm, opptil 150 cm
- Blomsterfarge: Hvit, blå til blåfiolett
- Blomstringstid: Juni–juli
- Leveområde: Europa, Sibir, Kaukasus og Iran; naturlig forekommende i Norge
- Rødlistestatus i Norge: Livskraftig (LC)
Beskrivelse
Storklokke (Campanula latifolia) er en flerårig urt som kjennetegnes av sine store klokkeformede blomster og robuste stengel. Planten blir vanligvis mellom 60 og 120 cm høy, men kan enkelte steder vokse seg opptil 150 cm høy. Storklokken har brede, hjerteformede blader ved basis, som gradvis blir lansettformede lenger opp på stengelen. Blomstene er 4–6 cm lange, sitter i klaser og har vanligvis en blåfiolett farge, men hvite varianter er også vanlige i naturlige bestander.
Stengelen er opprett og har spredte, hårete partier mot toppen. I motsetning til andre klokkeplanter, bøyer de modne fruktene seg nedover, og de åpner seg nær blomsterfestet slik at frøene kan falle ut. Blomstens anatomi gjør den attraktiv for store pollinatorer som humler og bier.
Voksesteder
Storklokke trives best på næringsrik jord og finnes ofte på Østlandet og i kyst- og fjordstrøk opp til Nordland. I Norge vokser den naturlig i skogkanter, høystaudeenger og langs fuktige veikranter. Den foretrekker moldrik jord med god drenering, men er tolerant overfor ulike pH-verdier i jorden (pH 5-7).
Utbredelse i Norge og internasjonalt
I Norge finnes storklokke i dal- og fjordstrøk til Lofoten og kan vokse i høyder opp til 1020 moh. Den hører hjemme i den norske floraen, men i hager benyttes ofte en annen underart, prydstorklokke (Campanula latifolia subsp. macrantha), som stammer fra Kaukasus. Denne underarten har forvillet seg enkelte steder og regnes som en lavrisiko-art på Fremmedartslista i Norge.
Planting av storklokke
Storklokke er lett å dyrke og kan plantes direkte i bed eller naturlige lundmiljøer. Den trives både i full sol og i halvskygge og krever jord med god drenering. For best resultat bør planten settes i jord med et moldlag som holder på fuktigheten uten å bli for våt. Planteavstanden bør være rundt 50 cm for å gi storklokken nok plass til å utvikle seg. Den er hardfør og tåler det norske klimaet godt, anbefalt til klimasone H6.
Formering
Storklokke formeres enkelt med frø som kan sås om våren. Planten selvsår seg lett, men kan også formeres ved deling av rotklumpen eller ved basisstiklinger. Denne egenskapen gjør at den kan etablere seg godt og til og med forville seg i områder der den trives.
Stell av storklokke
Storklokke krever lite vedlikehold og er en nøysom plante. Den kan imidlertid trenge støtte, spesielt på vindutsatte steder, da de høye stenglene kan knekke ved kraftig regn eller vind. Oppbinding kan utføres ved hjelp av støttepinner, eller ved å plante storklokke sammen med robuste naboplanter som fungerer som naturlige støtter.
Skadedyr og sykdommer
Storklokke er generelt motstandsdyktig, men kan tidvis angripes av skadedyr som snegler og bladlus. Ellers er den utsatt for enkelte soppsykdommer som mjøldogg og bladflekksykdom, spesielt i fuktige områder. God luftsirkulasjon og regelmessig fjerning av syke blader kan hjelpe til med å forebygge sykdom.
Forveksling
Storklokke kan forveksles med revebjelle (Digitalis purpurea), spesielt på vår og tidlig sommer når bladrosetten ligner på revebjellens. Revebjelle er imidlertid svært giftig, så det er viktig å være sikker på at bladene som høstes, faktisk tilhører storklokken. Andre klokkeplanter som ugrasklokke (Campanula rapunculoides) kan også forveksles med storklokke, men er vanligvis mindre og har en annen vekstform.
Anvendelser
Storklokke har både dekorative og kulinariske anvendelser. Den er populær i norske hager som prydplante på grunn av sine vakre klokkeformede blomster, og den brukes ofte i rabatter og naturalistiske hageanlegg. Storklokken kan også forvilles blant busker og trær i mer naturlige landskapsstiler, der den gir høyde og farge til beplantningen.
Spiselige deler
Alle deler av storklokkeplanten er spiselige. De unge bladene har en mild smak og kan brukes i salater. De kan også hakkes og kokes til supper og stuinger. Rotknollene kan kokes og serveres som en grønnsak, og tidligere ble røttene tørket og malt til mel som kunne tilsettes brøddeig. De tykke røttene er rike på sukker og har en mild og søtlig smak.
Historisk bruk
Historisk sett har storklokke vært kjent under det folkelige navnet «gople». Den har blitt sanket som matressurs, og både bladene og røttene har blitt brukt som grønnsaker og i supper. Det finnes flere stedsnavn i Norge, som Goplerud og Gopletjern, som vitner om storklokkens kulturhistoriske betydning i Norge.
Ofte stilte spørsmål om storklokke
Hvor trives storklokke best?
Storklokke trives i næringsrik moldjord og kan vokse både i full sol og halvskygge. Den tåler en rekke ulike jordsmonn så lenge jorden er veldrenert.
Er storklokke giftig?
Nei, storklokke er ikke giftig, og den har heller ingen kjente allergiske effekter. Den er trygg å bruke både i mat og som prydplante i hager. Vær imidlertid forsiktig ved høsting av bladene, da den kan forveksles med den giftige revebjellen.
Hvordan formerer jeg storklokke?
Storklokke kan formeres ved frø, deling eller stiklinger. Den selvsår seg også, noe som gjør den velegnet for forvilling i naturlige hageanlegg.
Krever storklokke mye vedlikehold?
Storklokke krever lite vedlikehold. Den kan imidlertid ha behov for støtte på vindutsatte steder, og det kan være nødvendig å fjerne syke blader for å forhindre sykdom.